Nettsiden har sponset lenke fra Lånemegleren.no

Lyd er egentlig veldig merkelige greier. Eller, i virkeligheten er det jo ikke noe ‘greier’ i det hele tatt rett og slett fordi lyden ikke har noen fysisk substans eller masse. Det er egentlig en prosess, en ganske komplisert prosess, av partikler som beveger seg, av objekter som beveger seg, av lyd som beveger seg og noen gang: væsker som beveger seg.

Du kan ikke ‘gripe’ lyd, du kan ikke berøre lyd, du kan ikke føle lyden i hånden din. Det er ikke en ting. Ting lager lys og ting må bevege seg for å lage lyd, men lyd er definitivt ikke en ting! Når en lyd er borte er det ingenting igjen av den bortsett fra minnet om den. Det er som de komplekse gestene til hendene, håndleddene og armene til en kalligraf; det er bevegelser, tiden går og noe skjer. Men der hvor en kalligrafs bevegelser etterlater seg spor på et papir, et fysisk bevis som kan sees, så beveger lyden luften og etterlater seg ingenting igjen. En lyd utfolder seg i sin egen tid og forsvinner deretter – for bestandig. Bare minnet av den overlever, og minner kan blekne fort.

Tingen gir lyden navn

For å hjelpe minnet fokuserer vi som regel på de tingene som lager lyd, altså en gitar, en telefon, en bil eller uansett annet, heller enn lyden i seg selv. Tingene som lager lyd gir vanligvis lydens navn, og i vesten har vi generelt sett ingen ord som navngir lyder spesifikt. Det er ingen ord for lyden som lages av en gitar, en telefon eller en bil, så vi referer derfor til objektet som har produsert lyden for å kunne gi lyden et navn. På grunn av dette snakker ikke mennesker om lyder – de snakker om objekter som lager lyder. Man snakker om ting, og som en konsekvens av dette opphører lyd å bli lyd, men går over til å bli ting!

Har du kanskje lyst til å investere i skikkelig lytteutstyr? Besøk Lånemegleren og finn finansieringen. (Representativt låneeksempel: eff.rente 17,89%, 65.000 o/5 år, etabl.geb. 900, totalt 96.030.)

Vi er mer opptatt av ting enn lyder. Vi blir opphengt i hva det var som produserte lyden; hvis vi ikke kan identifisere hva som lagde lyden blir vi ofte desorientert, uinteressert og til og med engstelig. Meningen med en lyd er ofte tilskrevet objektet som skapte den og vi putter disse objektene sammen i hjernen vår for å kunne pusle sammen en slags fortelling. Vi liker fortellinger! Hvis vi ikke kan identifisere hva som lagde en lyd blir det hele abstrakt og det å lage en mening ut av det vanskelig. Vi kan ikke bare finne på en historie, eller så blir det vanskeligere å finne på en historie – så da har vi arbeid i vente.

Lytteprosessen

For å kunne engasjere seg i lyd så er arbeidet som må gjøres i bunn og grunn en lytteprosess. Å høre og lytte er ikke det samme. Mennesker har en tendens til ikke å lytte så mye; de hører lyder men de lytter sjelden. Å høre er en fysisk, psykologisk og biologisk prosess. Lyd er (vanligvis) luft som beveger seg hurtig. Den bevegelige luften kommer inn i øret og beveger trommehinnen. Inni øret er trommehinnen forbundet via de tre minste beinene i kroppen med sneglehuset, og her blir de mekaniske vibrasjonene som reiser gjennom innerøret gjort om til elektriske signaler som deretter overføres til hjernen via den auditive nerven. Kinetisk energi forvandles om til elektrisk energi. Dette er ‘å høre’ og denne prosessen pågår hele tiden.

Lyd renner konstant inn i ørene våre. Mesteparten av dette forblir ubemerket ettersom vi ikke lytter til den. Lytting inntreffer når vi blir bevisst en lyd og forbindes med den. Vi hører og vi aktiverer intellektet, følelsene, minnet og mange andre evner som vi har. Å høre er en fysisk prosess mens å lytte er en psykologisk handling. Når vi lytter til lyd begynner prosessen med å generere en mening med den.

Lytter vi skikkelig kan nysgjerrigheten vår bli vekket og vi kan begynne å stille spørsmål om lyden; ikke bare de vanlige spørsmålene om hva som produserte lyden, men spørsmål om hva det er vi hører. Hvor høyt er det? Hvor lenge varer den? Er den lys? Hvis den er lys, hvor lys er den? Hvor lav er den? Hvor langt unna er den? Beveger den seg? I hvilken retning? Hvor rask? Forandrer den seg? Hvordan forandrer den seg? Hva forandrer seg? Hvis det er flere enn en lyd, hvor mange lyder er det? Hvordan relaterer de med hverandre? Hvordan relaterer individuelle lyder seg til flere andre lyder? Det er mange spørsmål som dette man kan stille seg, og hvis man gjør det så hjelper det oss å oppfatte lyder med større tydelighet. Denne bevisste oppfattelsen genererer flere detaljer og hever bevisstheten vår. Vi har mer å si om lyd og vi kan oppfatte den langt mer detaljert. Alt dette kan, i sin tur, hjelpe oss å genererer følelser om hva det er vi hører og kan hjelpe oss å generere mening fra det vi hører.

Lytting er en kunst. Det er en kunst på lik linje som at komponering og fremføring er kunst. Lytting krever handling og man kan ikke lytte og forholde seg passiv. Hvis vi er passive og ikke involvert er det ikke lytting vi driver med – da er det høring.

Lytting er kreativt og det er denne auditive kreativiteten som har ført til det som nå kalles lydkunst. Les mer her.

Lydkunst er relativt nytt

Begrepet ‘lydkunst’ er relativt nytt og ble vanlig på 1990-tallet, selv om lydartister hadde fremført kunsten sin og presentert arbeidet i tiår tidligere. Før 1990-tallet ble lydkunst vanligvis sett på som en type eksperimentell kunst eller fremføring, og det var arbeider gjort med ukonvensjonelle lyder som ikke normalt ble forbundet med musikalsk fremføring. Kunsten å sette lyder sammen var da sett på som å være en aktivitet eksklusivt for komponister og musikere, selv om det i noen veletablerte miljøer fantes kunst i form av lydpoesi som ble sett på som en forlengelse av den skriftlige poesien – heller enn lydkunst.

Historien av lydkunst mange tråder og de slår seg ikke sammen på en enkel måte slik som grenene mot en trestamme. Tradisjon spiller en viktig rolle. Noen lydartister føler en affinitet med tradisjoner trygt rotfestet i musikken, mens andre assosierer seg med finkunst, med skulpturer, installasjoner, fremførende kunst og konseptuell kunst. Noen er forbundet med det uttalte ordet, med poesi tekst og med stemmen. Det er en tradisjon rotfestet i miljømessige bekymringer, lydforurensning og økologi. Lydkomponister bruker lyd til å artikulere noe spesielt som kjennetegner en plass eller steder. Radio og kringkastingen har etablert sine egne tradisjoner. Noen lydartister jobber også i film, video og med fotografi. Og, naturligvis, så finnes det mange lydartister som jobber over alle disse tradisjonene, ved å låne ideer, estetikk og teknikker for å lage arbeids som nekter å la seg kategorisere eller merkes. De forskjellige grenene i lydkunst er derfor vevet sammen og å plukke dem fra hverandre kan være virkelig vanskelig.

Italia

Det er dog én plass som gang etter gang trekkes frem når historien til lydkunsten skal debatteres – nemlig Italia. Der, i årene før den første verdenskrigen, var futuristene i hardt arbeid. De var en gruppe kunstnere, forfattere og musikere som omfavnet de radikale endringene som sveipet inn over det moderne livet tidlig i det 19. århundret. De feiret dynamikken i den mekaniske tidsalderen. den masete og hurtige byen og de omfavnet spesielt lyden. De skapte manifester, ofte fargerike og kraftige, og deres fremføringer endte ofte opp i kaos med splittet publikum i gatene.

Selv om futuristene hadde sine komponister og musikere var det en maler ved navn Luigi Russolo som skrev manifestet ‘The Art of Noises’ i 1913. I dette manifestet kritiserte han begrensningene til det moderne orkesteret.